|
# Det er fire stadier av prostatakreft. The Aller Værste-vokalist og låtskriver Lasse Myrvold er i siste stadium.
# Snart er det slutt for en av norsk rocks store personligheter. Forfatter, artist og fan Tore Renberg dro hjem til Lasse Myrvold for å oppsummere.
All musikken man hører av de såkalt fire store er fundamentalt tilbakeskuende. Det var en revolusjon i norsk rock, men den var reformistisk
jeg fikk dama som jeg elsket over alt på jord, jeg fikk den fineste ungen man kunne få, og jeg har spilt i det tøffeste bandet som kunne tenkes. Så jeg har egentlig klart meg ganske bra
Det plager meg at man snakker om de fire store uten å nevne The Aller Værste! Jeg synes Lasse Myrvold er en av de aller beste. Derfor dro jeg til en liten leilighet i Bergen like før påske. På veien satte jeg ipoden på The Aller Værstes andre album "Disniland i de tusen hjem" (1981). Jeg hørte Lasse Myrvold synge:
”Eiendommelige forhold
besittelse, kontroll
innlysende sannheter
og hemmelig vold
børsnoteringer, bokstavleker
hvem som vil ha hvem
Disniland i de tusen hjem”
Og jeg tenkte: ”Det lyser av eksperimentell innsatsvilje, krasst og originalt. Hvorfor hører ikke hele Norge på dette?”
Jeg gikk inn en smal gate og stanset foran en lavblokk. Foran en av knappene på callingen var det skrevet, med guttete skrift: ”Lasse”. Kristian Stangebye, Myrvolds kamerat og musikalske makker, åpnet døra. I gangen hang det en gulnet TAV!-plakat, i stuen satt Lasse Myrvold. Blek i huden, tynn i håret. Han rakte meg hånda, smilte, og beklaget at han ikke reiste seg; jeg har ganske vondt, ser du.
En uke senere hadde vi snakket oss gjennom livet hans, fra oppvekst i Stavanger til studier i Bergen, til Johnny Banan Band, The Aller Værste!, Göbbels A-Go-Go, Willkoks Talk, The Beste og Kong Klang. Jeg hadde blitt kjent med en blakk musiker med stor fascinasjonsevne. Da vi skiltes for det som kanskje blir siste gang, sa han:
- Det er bare fire stadier i prostatakreft. Og kreften ble oppdaget på fjerde stadiet. Kanskje jeg har et halvt år igjen av livet.
Oppvekst i Stavanger.
- Lasse har en veldig utforskertrang, forteller lillesøsteren Pia Myrvold på telefon fra Paris. Hun minnes hvordan hun kunne komme hjem fra skolen, og der satt han i stua og demonterte pianoet for å feste tegnestifter under hammerne.
Myrvold selv husker oppveksten som en fin tid.
- Jeg satt på rommet og holdt på med kjemiforsøk det ene året, og utenfor spilte folk fotball. Året etter holdt jeg på med astronomi – og utenfor spilte de fotball. Sånn gikk det, år etter år, og hver gang var det noen som spilte fotball der ute.
- Du hadde din verden?
- Jeg har alltid hatt min verden, sier Lasse Myrvold.
En verden som etter hvert ble fylt av musikk. På sekstitallet hørte han Harald Are Lund på NRK, tapet programmene på en Tandberg-opptaker, og spilte dem om og om igjen.
- Buddy Guy, Elmore James, sier han. Jeg oppdaget bluesen, det var en revolusjon for meg. Den var helt ny og veldig frisk, nå er det en ren museumssjanger.
Den første gitaren fikk han til komfen, og ikke lenge etter startet han og kompisen Jarle Børresen IAQUE, som ble husbandet til den nystartede ungdomsklubben i Hillevåg.
- Det skjedde noe viktig i denne perioden, sier Myrvold, med opprettelsen av kommunale ungdomsklubber. Det ble et nettverk av unge band, folk som senere ble en sentral del av musikkmiljøet. Uten disse klubbene ville miljøet vært redusert til Ten-Sing, for det var bare de religiøse grupperingene som hadde ressurser, sier han.
Utover i gymnastiden på Hetland begynte Myrvold å strekke seg. Nok en gang satt han på gutterommet omringet av sine egne fascinasjoner. Han studerte Schönbergs tolvtonesystem, og en dag sto han på trappene til Sigismund på musikkskolen og sa: ”Jeg har lyst til å spille obo”. Sigismund lærte ham opp.
- Ville du bli klassisk musiker, eller komponist?
- Jeg hadde lyst til å bli komponist. Jeg konstruerte tolvtonerekker, skrev stykker for fløyte og kontrafagott, men noe buttet imot. Jeg kan huske jeg var på konsert med Stavanger Symfoniorkester, og der satt jeg og så meg rundt, og jeg tenkte: ”Er det disse folka jeg skal lage musikk for?”
- Hva var det du reagerte på?
- Jeg fikk en sosial påminnelse, sier Myrvold, jeg følte ikke at jeg kunne kommunisere med dette publikummet.
Etter gymnaset spilte han i det eksperimentelle bandet ”Seven up” med Georg Vervik, og han hadde en kort periode som formann i det nystartede interesseorganet ”Møljerock”.
- Det var et forsøk på å organisere musikkmiljøet i byen. Dette var tidlig på syttitallet, og alle var med, Tor Salomonsen, Anders Bru, Svein Tang-Wa – men jeg var en fryktelig dårlig møteleder, sier Myrvold og ler. Organisering har aldri ligget for meg.
- Og så valgte du å dra fra byen akkurat i det oljeeventyret startet?
- Jeg ville gjøre noe nytt. Og jeg så en utvei: Jeg kunne dra til Bergen og leve av å studere filosofi, sier han og humrer. Mest mulig fordeler. Lenge til eksamen. Studielån.
En kasse kaniner.
Julen 1980 var Lasse Myrvold på besøk hjemme i Stavanger. Han hadde ikke blitt filosof, men han hadde brukt studielånet godt. Han var låtskriver, vokalist og gitarist i Norges mest progressive nyveivband, The Aller Værste! John Peel hadde ved flere anledningen spilt dem på BBC og norsk presse hadde utropt debutalbumet "Materialtretthet" til en klassiker.
Så ringte telefonen, forteller Myrvold. Det var Sverre Knudsen, den organisatoriske motoren i TAV!, pønkeren som noen år tidligere dro med seg plater av Elvis Costello og PiL hjem fra England og la dem på bordet foran Lasse Myrvold og sa: Dette er Den Nye Lyden.
- Sverre fortalte at vi skulle få Spellemannsprisen i kategorien "nyrock".
- Hvordan reagerte du da?
- Jeg syntes det var veldig fjernt. Spellemannsprisen var jo det gode selskap. Det var en ideologi som ikke passet med det vi holdt på med, vi oppfattet platebransjen som talentløse, sier Myrvold.
På tross av store diskusjoner om hvorvidt det var riktig å gå på bankett med bransjen, valgte de å ta imot prisen. Myrvold, som var den musikalske vismannen i bandet, ble satt til å skrive et arrangement for Kringkastingsorkesteret, til låten ”Bare ikke nok”.
- Dansebandsangeren Steinar Fjeld mente vi hørtes ut som en kasse kaniner, sier Myrvold. Men vi tenkte: ”Hvorfor ikke høres ut som en kasse kaniner?”
Lasse Myrvold beskriver den berømte TAV-lyden slik:
- Her hadde musikere forsøkt å høres ut som Procol Harum i årevis, og så kom vi med et spinkelt Farfisa-orgel og låter hvor bassen ikke trengte følge stortrommen. Det var det som var TAV!-formelen. Dette var jo minuttet etter pønken, de gamle reglene gjaldt ikke lenger. Pønken hadde åpnet dørene for en idealistisk rockescene, og vår måte å tenke på var: ”Hva om vi gjør det motsatte?”
- Det er noe annet enn norsk rock i dag, eller rockeeksplosjonen omkring 1985?
- Ja. Det var mye fint der, med DumDum Boys og de andre, et voldsomt trøkk – men det var en veldig nostalgisk bevegelse. Det var ingen genuint nyoppfunne ting, sier Lasse Myrvold.
- All musikken man hører av de såkalt fire store er musikk som tilhører 60- og 70- årene, den er fundamentalt tilbakeskuende. Det var en revolusjon i norsk rock, men den var reformistisk. TAV! arbeidet annerledes. Vi mente det var mulig å omvelte musikken, og vår radikalitet sprang ut av den idealismen.
Eksplosivt.
The Aller Værste hadde kanskje den mest eksplosive karrieren til noe norsk band. Sommeren 1979 avtaler noen av medlemmene i Johnny Banan Band, pluss Sverre Knudsen, at de skal møtes 1. oktober 1979. Da skal de øve hver dag fra ni til fire. Halvannet år senere er det slutt etter en singel, en ep, og to lp-er.
- Økonomisk ruin, krasjet bandbuss, personlige og musikalske uenigheter – og slåsskamp, sier Lasse Myrvold.
- Det ble veldig intenst å være gift med fire menn døgnet rundt.
- Hva gikk de musikalske uenighetene på?
- TAV!-filteret hadde gjort oss dyktige til å arrangere låtene på vår måte, men friheten var også blitt til stramme regler. Jeg og Harald ønsket å eksperimentere mer med pop-formatet, mens Sverre og Chris ville finne opp en helt ny lyd. Jeg tenker ofte at vi burde ha laget et nytt ”Materialtretthet”, det var rom for det.
- Så The Aller Værste kunne ha laget flere plater?
- Du vet, sier Lasse og tenker seg om:
- Posisjoner kan være destruktive eller konstruktive. I starten av TAV! var motsetningene mellom Sverre og meg veldig produktive, men senere, når problemene tårnet seg opp, ble de hemmende. Hadde vi kommet oss gjennom krisen, ville de sannsynligvis ha løst seg opp og blitt effektive igjen.
Nytt fra en fremmed planet.
Etter TAV!-splitten laget Lasse Myrvold i 1982 en av de underligste platene her til lands, Göbbels A-Go-Go, sammen med Kristian Stangebye. Den kan ses som en pionerplate i norsk elektronika, spilt inn hjemme på et knippe synther, gitar og vokal. Låtene er Myrvolds, preget av flere av hans kjerne-emner, kjønn, makt, sårbarhet, seksualitetens mørke.
I dag samarbeider Myrvold og Stangebye igjen. De siste årene har Myrvold utarbeidet et tonespråk på tretten toner i oktaven, istedenfor tolv.
- Vi har to grunnregler i dette plateprosjektet, sier han. Den ene er at det skal være tretten toner, og den andre er at alt skal gå i femten åttendedeler.
- Det høres veldig sært ut?
- Nja, du ville nok bli forbauset over hvor fint det kan høres ut når vi har arbeidet med skalaens harmoniseringer. Det er som å komme til en planet hvor det er andre musikklover. Det er liksom en annen gass der, sier han.
- Og når skal platen ut?
- Jeg vet ikke helt, sier Lasse. Jeg håper jo jeg får oppleve det.
På tide å oppsummere.
Nå skal Lasse Myrvold snart dra herfra. Den siste tiden av intervjuet er vi på Haukeland Sykehus. Lasse Myrvold ligger på et stort enerom på Kreftpost 1. Etter en dårlig uke med tiltagende smerter har han lagt seg inn til behandling. Han får morfin og jevnlig ettersyn. Jeg synes han ser friskere ut enn sist vi møttes.
- Hva tenker du nå, når du nærmer deg slutten?
- Du tenker, liksom; ”nå er det på tide å summere opp?”
- Jo …
- Det har vært et okei liv, sier han og smiler.
- Jeg har gjort det jeg har hatt lyst til og det har ført til at jeg har vært blakk. Men jeg fikk dama som jeg elsket over alt på jord, jeg fikk den fineste ungen man kunne få, og jeg har spilt i det tøffeste bandet som kunne tenkes. Så jeg har egentlig klart meg ganske bra.
Jeg setter meg på bussen ned til sentrum. Jeg husker en lørdagskveld i 1981. Jeg var ni år og Stavangerensemblet-fan. Jeg hadde gledet meg i ukevis, for jeg var sikker på at de kom til å få Spellemannsprisen. Men det skjedde ikke. Programlederen sa: ”Og prisen går til The Aller Værste!”
TAV! skremte vettet av oss. Pappa syntes ungdommen i dag var syk, mamma ble bekymret for framtiden min, og jeg ble redd på den måten man blir redd når man oppdager en ny og blendende verden.
Bussen slingrer seg ned bakkene mot Bergen, og jeg slår på ipoden. Finner fram en TAV!-låt. Bandet hamrer fram, tighte etterslag, ska-beaten i bassen, solo-riffene, farfisaen, den merksnodige og oppfinnsomme trommingen, den hektiske vokalen. Det er som om jeg har et dyr inne i skallen, en merkelig organisme helt ulik noen andre.
Lasse synger: ”Det er lenge, lenge siden, men jeg kjenner det nå, den gangen jeg traff deg skulle jeg hatt veltebøyle på”.
Aj, tenker jeg. Så jækla bra det er.
Den gangen jeg traff deg skulle jeg hatt veltebøyle på.
Det var det du ville, Lasse Myrvold. Var det ikke?
Treffe oss når vi ikke har veltebøyle på? |
|